You are in Oslo, Norway I september 2013 lanserte bedriften Apple en oppgradering av sitt mobile operativsystem til iPhoner og iPader kjent som iOS 7. En del spenning har vært knyttet til den annonserte visuelle redesign av Apples grafiske brukergrensesnitt, dvs. alt det, som brukeren kommer i direkte visuell kontakt med når han eller hun håndterer programvaren på skjermen. Nå vet vi at iOS 7 handler om en omkalfatring av Apples forrige visuelle iOS-konsept. Der ble app-ikoner og detaljer av selve applikasjoner utformet som metaforiske referanser til tredimensjonale fysiske objekter og kontekster som brukeren kjente godt fra den «analoge», dvs. ikke-digitale verden. Applikasjonsikoner var utformet som om de var små skilt av en viss tykkelse som bulket oppover slik at dens skinnende overflate reflekterte lyset, og det samme gjaldt applikasjonsdetaljer, som 3D snakkebobler i Meldinger, illudering av papirsider og skinnoverflater i Kalender, eller av trehyller i Aviskiosk. IOS 7-redesign har fjernet denne illusjonsbaserte utformingen og strippet grensesnittet helt ned til man kun står igjen med typografi, farger, og luft blant todimensjonale flater.
This page is a part of Jan Michl's design research website
The following text is in Norwegian
It was written in September 2013 as a reflection about Apple's redesign of its mobile operative system, now known as iOS 7
Er Apples nye
one-size-fits-all-estetikk i iOS 7
på vei til å forsterke - eller
u n d e r g r a v e
firmaets forretningssuksess?
Av Jan Michl
Bruk av konseptuelle og visuelle metaforer har imidlertid vært en del av Apple helt fra fødselen av. Firmaet tidlig overtok og videreutviklet brukergrensesnittkonseptet, opprinnelig utarbeidet av Xerox PARC i 1970-årene. Konseptet var basert på referanser til den fysiske, «analoge» verden, og innførte begreper som vi bruker den dag i dag: «dokumenter» «vinduer», «skrivebord», «papirkurv», osv. Dette var noe modernistisk skolerte designere, med fokus på non-figurativ, abstrakt estetikk, neppe ville finne på: her måtte dataingeniører til for å komme med en slik tilsynelatende gammeldags, figurativ og metaforisk løsning. Dataskjermens digitale verden, bestående av piksler, ble nå takket være konseptuelle og visuelle trekk, importert fra den fysiske verden, plutselig mye lettere å håndtere. Det ble dette som i sin tid gjorde Apple så radikalt mer brukervennlig enn konkurrentene. Da Scott Forstall, mannen som mye senere ble pålagt å utvikle det mobile operative systemet iOS, ble dets metafor-baserte visuelle grensesnitt stort sett en fortsettelse av noe som Apple hadde satset på helt i begynnelsen.
Denne stamtavlen har aldri vært gjort helt tydelig i Apple. Steve Jobs, Apples avdøde sjef, har vært, med en viss rett, presentert som en slags minimalisme-frelst entreprenør. Hans navn var oftest knyttet til Jonathan Ive, mannen med ansvar for industridesignsiden av Apples produkter, dvs. utforming av den ytre formen og den fysiske betjeningen av datamaskiner, og senere av mobile produkter. Ives, respektert for sine utsøkte formløsninger, har vært en stor beundrer av den berømte tyske minimalistiske Braun-designeren Dieter Rams. Men Steve Jobs’ så ofte annonserte minimalisme-forkjærlighet utgjør kun halvparten av bildet. Det er kjent at Jobs ikke bare støttet Forstalls figurative tilnærmelse til iOS’ grafiske brukergrensesnitt men direkte oppfordret til det. Det hang muligens sammen med Jobs erfaring med magisk realistiske gjengivelser av fysiske materialer og overflatenes kvaliteter som hans dataanimasjonsfirma Pixar siden 1980-årene fokuserte på. Erfaringen kunne ha forsterket Jobs’ overbevisning om at realistiske elementer innenfor det grafiske brukergrensesnittet måtte til for å individualisere mengder av iPhone og iPad-applikasjoner og app-ikoner for å gjøre dem tydelige og dermed kognitivt lettere å håndtere - og samtidig morsommere å bruke. Med andre ord, Jobs sto for minimalisme i det fysiske brukergrensesnittet, og illusjonisme i det grafiske grensesnittet. Det er grunner til å tro at nettopp denne uortodokse dobbeltheten til Jobs bidro til Apples enorme salgssuksess med både iPhoner og iPader.
Jonathan Ive har nå i snart ett år hatt det øverste ansvaret også for design av iOS grafiske brukergrensesnitt, etter at Scott Forstall, skaperen av iOS, fikk i fjor høst sparken. Som Rams-tilhenger oppfattet Ive de illusjonistiske trekkene i Forstalls iOS som en uhyrlighet. Ive gjorde halvparten av sin Apple-karriere som designer av maskinenes fysiske brukergrensesnitt i tiden da Apple var en innovativ og lønnsom, men kun mellomstor produsent av datamaskiner for stort sett et nisjemarked, bestående av designbevisste kjøpere, de fleste av dem minimalisme-elskere. Men med iPhone i 2007 og iPad i 2009 har Apple gått over fra dette relativt ensartede brukermarkedet til et langt større og langt mer uensartet et. Frem til nå har firmaet solgt bortimot 700 millioner iOS-baserte enheter, og Apples App Store tilbyr nå 900 000 applikasjoner fra tredjepartsprodusenter. Det er ganske sikkert at den opprinnelige, ofte høyt utdannede, intellektuelt orienterte kundekretsen til Apples datamaskiner nå bare er en brøkdel av den samlede iOS kjøpermengden. Flertallet nå er «folk flest». Skulle man nå fortsette å ta i betraktning denne enormt større og både smaks- og kulturmessig uensartede kundekrets, og kanskje foredle sin figurative estetikk – eller prøve å gjenerobre sin minimalisme-status fra tiden firmaet henvendte seg til et mindretall?
Her har Ives beundring for Dieter Rams tydeligvis pekt til den andre løsningen. Rams, i likhet med de aller fleste modernister, oppfatter nemlig sin estetikk som et slags universell, one-size-fits-all-stiluttrykk. Han har hele tiden ment at den minimalistiske abstrakte estetikken han praktiserte hadde ingenting med styling, dvs. med en bevisst valg av passende stiluttrykk, å gjøre: for ham var estetikken et biprodukt av funksjonelle løsninger og dermed en objektiv estetikk, en slags estetisk sannhet, uavhengig av designerens smak. I dette er Ive en ekte Dieter Rams disippel.
Vi vet lite om firmaets interne konseptdiskusjoner som førte til at Apple valgte å kvitte seg med Jobs/Forstall-basert grafisk grensesnittkonsept. En tankegang som imidlertid ble luftet i pro-minimalistiske blogger var at brukere nå har blitt vant til den nye digitale verden slik at metaforiske, figurative hjelpemidler nå er overflødige. Derfor kan man trygt gå over til den ikke-metaforiske, non-figurative minimalistiske estetikken, som mange mener har vært firmaets egentlige varemerke.
Men er den minimalistiske estetikken metaforfri? Apple tydeligvis tror, akkurat som Dieter Rams, at det valgte stiluttrykket i iOS 7 er et resultat av funksjonelle problemløsninger. Dette ble iallfall antydet ved iOS 7-lansering da firmaets norske webside (her) henviste, som forklaring for iOS 7 nye estetikk, til det kjente modernistiske slagordet form følger funksjon. Slagordet var i sin tid enormt populært blant designere fordi den gjorde det mulig å presentere designerens personlige estetiske valg som upersonlige, objektive estetiske sannheter, angivelig springende ut av «funksjon». En slik forståelse av den modernistiske estetikken er imidlertid en ren ønsketenkning. Apples iOS 7 er akkurat like metaforisk som iOS 6 – og kan ikke være annet, siden all design i prinsipp er metaforisk, figurativ og refererende, da designere uten unntak henviser til ting som allerede eksisterer. Forskjellen mellom iOS 6 og iOS 7 ligger i hva metaforene refererer seg til. Mens iOS 6-estetikk henviste til en verden av ting kjent for alle, iOS 7-estetikken refererer seg til en fornem verden av vestlig non-figurativ abstrakt maleri utviklet i mellom- og etterkrigstidens kunst.
IPhone- og iPad-skjermer er likevel ikke lerreter: man lager ikke iOS 7 fargeflater og linjer ved hjelp av pensler og fargepigmenter, men illuderer fargene og linjene ved hjelp av digitale piksler – presis på samme måte som man illuderer skinnoverflater eller bokhyller av tre. Om pikslene skal imitere skinnteksturer til kalendere eller fargetoner til abstrakte bilder bestemmes av hva man ønsker å oppnå med slike illuderende valg. Ønsker man å nå mange bør man kanskje holde seg til metaforer som tiltaler mange. Denne logikken har Apple foreløpig valgt bort. Det kan vise seg at den abstrakte estetikken likevel har en bredere tiltrekningskraft enn det så ut til. Men sikkert er det ikke. Det gjenstår å se om iOS 7 ikke har kasten ut barnet med badevannet.
Online siden 13. desember 2013
Kritiske synspunkter & kommentarer
er velkomne
Du er like velkommen til å opprette en lenke til denne siden
Forfatterens arbeidssted 2016: NTNU / Norwegian University of Science and Technology, Gjøvik.