You are in Oslo, Norway
This page is a part of Jan Michl's web-site
The following text is in Norwegian

Følgende tekst er en leksikonartikkel
skrevet for Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon
(Kunnskapsforlaget, Oslo 1997).
Teksten er basert på Alf Bøes tidligere artikkel med samme navn,
publisert i 1983 utgave av Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon.


Industridesign


Av Jan Michl


INDUSTRIDESIGN [-de'sain]: utvikling og planlegging av industrielt fremstilte produkter med tanke på å gjøre dem tiltalende for brukeren.

Prosessen foregår før selve produksjonen begynner og inkluderer forbedring og utforming av produktets funksjonelle sider, bruksegenskaper og utseende, og tilretteleggelse av produktet for masseproduksjon, distribusjon og salg. Estetisk utforming av produktet er sjelden industridesignerens eneste bidrag men regnes alltid som vesentlig. En tiltalende form, særlig i forbruksvareindustrien, gir umiddelbart produktet fordeler både når det kjøpes og når det presenteres gjennom reklame. Men også i offentlig design og i utforming av kapitalvarer og tekniske produkter der praktiske krav veier tungt, blir utseendet regnet som stadig viktigere.

Industridesign er idag et innarbeidet led i bedriftenes produktutvikling - en kompleks samarbeidsprocess som inkluderer markedsføringsekspertise, grafisk design, teknisk design og produksjonsutvikling. Industridesignerens eget medvirkning har flere faser. Etter forberedende arbeid som innbefatter formulering av oppgaven og definisjon av produktets profil, utarbeider industridesigneren forslag til prinsippløsningen, og utfra dette bestemmes produktets formkonsept. Deretter fastsettes produktets detaljdesign, form, finish og farge optimaliseres, videre utarbeides det dokumentasjon og planlegging for produksjonen.

Et designmessig vellykket produkt skal være tilrettelagt for enkel og billig vedlikehold. Produktet skal effektivt utføre det arbeid det er bestemt for, men også være sikker og lett anvendbart for brukeren. Produktet skal samtidig være miljøvennlig - det skal virke minst mulig belastende for omgivelsene - både de menneskelige og de materielle - helt fram til tilintetgjørelsen.

Når det gjelder produktets soliditet og varighet kan det ofte være tale om å forme produktet ut fra ønsket om en bestemt livslengde som kan være fastsatt enten av kommeriselle hensyn eller utfra forventning om en forbedret teknikk som vill gjøre produktet avlegs om en viss tid. Industridesigner knytter alltid produktet til de gjeldende estetiske trender, men avgjørelsen om hvor på skalaen mellom "tidløs" og ekstremt moteriktig produktets estetiske identitet skal plasseres er en risikofylt strategisk beslutning.

HISTORIKK. Industridesign er en relativt ny aktivitiet nært knyttet til industrialiserte samfunn preget av sosial mobilitet, markedsøkonomi og stadig mer moteorientert produksjon. Fremveksten av industridesign kan ses som et ledd i arbeidsdelingen knyttet til utvikling av mekanisert masseprodukjson. Siden 1700-tallet ble det f.eks. innen tekstil- og metallindustrien og innen keramisk produksjon utviklet en storvolumproduksjon ved hjelp av formgivende verktøy satt i bevegelse til dels ved mekanisk kraft. Slik ble håndmalt dekor på steintøy avløst av trykkdekor overført fra kobberplater, og former ble i stigende grad fremstilt etter sjablong på mekanisk drevne dreieskiver. Tekstilmønstrene ble først trykket fra graverte kobberplater, senere fra mekanisk drevne valser. Gjenstander av hel- og halvedle metaller ble loddet sammen av serieproduserte deler stanset ut i valset metallblikk.

I Storbritannia var det på 1800-tallet sterkt delte meninger om en slik effektiviserende arbeidsdeling. Både John Ruskin og William Morris, som inspirerte den senere Arts and Crafts bevegelsen, så i arbeidsdelingen roten til estetisk, moralsk og sosialt forfall og mente at arbeideren aldri burde utføre en annen persons design. De så industriell produksjon som uforenelig med kvalitet og god smak og så middelalderens håndverk som den produksjonsmåten man burde komme tilbake til. Men jo mer industrielle fremtillingsmåter fjernet seg fra håndverksprosessene, og jo flere nye og teknologisk komplekse produkter det ble det utviklet, jo større ble det behov for spesialister som kunne legge fremtidige produkter til rette for mekanisk produksjon før selve produksjosprosessen startet. Dette ble etter hvert en oppgave for tekniske konstruktører og maskiningenjører; senere vokste det frem et behov for spesialister på helhetlig estetisk utforming og brukervennlighet, dvs. industridesignere.

I de industriene som utviklet seg fra tradisjonelle håndverk og som holdt seg til de etablerte produkttyper, f.eks. i keramikk-, tekstil- eller møbelindustri, var det derimot lenge kunstnere som ble engasjert som formivere. Derav det eldre begrepet kunstindustri som fellesnevner for denne kategori formgivning.

Etablering av industridesign som eget yrket er knyttet til de industrielle stormaktene Storbritannia, Amerikas forente stater og Tyskland. Storbrittania var det første landet som opprettet egne skoler for utdanning av designere for industrien. Den designvennlige embetsmannen Henry Cole som organiserte den første internasjonale industriutstillingen i London i 1851, spilte 1850-årene en sentral rolle både i videreutvikling av designutdannelsen og i opprettelsen av egne designorienterte museumssamlinger, som ble forbildet for etablering av kunstindustrimuseer over hele Europa. Christopher Dreser, best kjent for sine produkter i metall fra 1880-årene, bør nevnes som en av tidens fremstående industri-orienterte formgivere. I Tyskland førte oppblomstring av elektroindustri til at den tyske elektrobedriften AEG i 1907 ansatte arkitekten Peter Behrens som kunstnerisk ansvarlig for både bedriftens produksjon og visuelle profil.

Det var imidlertid først i 1920- og 1930-årene i USA at både industridesigneryrket og begrepet industrial design ble etabler på allvor. Generasjonen av industridesignere som Walter Dorwin Teague, Raymond Loewy, Norman Bel Geddes, Henry Dreyfuss og andre klarte med sin fremragende innsats å overbevise industrien om at industridesign er en logisk del av produktutvikling. Mens Amerikanerne arbeidet utfra kommersiell perspektiv var europeiske industridesignere ofte mer idealistisk orientert, med funksjonalistisk ideologi som utgangspunkt. I Europa var dessuten de første industridesignere ofte arkitekter (Peter Behrens, Alvar Aalto, Gio Ponti) mens amerikanske industridesignere hadde ofte bakgrunn i reklametegning eller i scenografi. Mellomkrigstidens utvikling førte til at i den andre halvparten av 1900-tallet ble industridesign akseptert som en integral del av produktutviklingen.

I mellomkrigstiden ble det uviklet de to versjoner av industridesign estetikken som er forblitt designerens faste estetiske referansepunkter frem til i dag, nemlig streamline og funksjonalisme. Mens streamline-stilen ble utviklet i USA og bygde på aerodynamisk eller hydrodynamisk utforming av moderne transportmidler, ble den europeiske funksjonalismen estetisk basert på den nye abstrakte kunsten utviklet i Europa.

Begrepet industrial design begynte å bli brukt i Europa først etter den annen verdenskrig. I Storbritannia brukte man lenge uttrykket industrial art, men etter at britene valgte å kalle sin nye designfremmende organisasjon Council of Industrial Design (grunnlagt i 1944 ) ble det amerikanske uttrykket industrial design foretrukket og etablert også i skandinaviske og europeiske land.

Det var karakteristisk for europeisk utvikling i 1900-tallet at designfremmende institusjoner spilte viktig rolle i etablering av industridesign som en egen yrkesaktivitet. I mellomkrigstiden formulerte den tyske designorganisasjon Deutscher Werkbund grunnlagt 1907 et omfattende program for industridesignerens virke i industrien. Dette programmet ble bl.a. utgangspunktet for Svenska Slöjdföreningens reorganisasjon i 1914 som i sin tur påvirket den norske Foreningen Brukskunst (stiftet 1918). Etter den annen verdenskrig fikk mellomkrigstidens tyske designskole Bauhaus svært stor betydning for designpedagogikk over hele den industrialiserte verden.

Den nevnte britiske organisasjon Council of Industrial Design med sitt tilhørende Design Centre ble en model for lignende europeiske organisasjoner som hadde som mål å fremme bruk av design i produktutvikling og samtidig heve publikums designforståelse. I 1957 ble The International Council of Societies of Industrial Design (ICSID) opprettet, som med sine medlemer i over 40 land fremdeles bidrar til å gjøre industridesignens potensiale kjent.

Industridesignere arbeider i dag som regel enten som konsulenter som driver sin egen designpraksis og oftest arbeider for flere klienter samtidig, eller som heltidsansatte i bedrifter. Industridesignerens stilling kan variere fra helt anonym tilværelse til kjendisstatus. Mens designere som italieneren Ettore Sottsass eller franskmannen Philip Starck har oppnådd kunstnerisk status på linje med operasangere og filmstjerner, har de aller fleste japanske produsenter oppfattet sine designere som viktige men anonyme medlemer av en stor produksjonsteam.

TEORI. De europeiske industridesignernes formgivningfilosofi var i mellomkrigstiden og frem til ca. 1960-årene basert på funksjonalisme, en kunstnerisk, anti-kommersiell designfilosofi som hevdet at funksjonelle løsninger var sammenfallende med estetiske løsninger (se form følger funksjon). I 1950-årene munnet den funksjonalistiske praksis ut i tydelig formalisme, som sammen med designernes tendens til å konsentrerer seg om produkter for middelklassen, ble stadig mer kritisert. Fra 1960-årene og særlig i 1970-årene ble det lagt stor vekt på design for need, dvs. design for funksjonshemmede, gamle, for mennesker i tredje verden, samt offentlig design og design for arbeidsmiljø.

I 1980-årene ble det utviklet et så kalt produktsemantisk perspektiv på industridesign som fremhevet at produkter gikk ut fra det faktum at produkter ikke bare brukes praktisk eller nytes estetisk men at de gjennom sin utforming kommuniserer sin identitet. Med diskusjoner om produktenes identitet kom i 1990-årene begrepene som smak, mote og markedstilpasning in i bildet.

NORDEN. De nordiske lands design markerte seg i 1950- og 1960-årene internasjonalt med felles kommersielle fremstøt som førte til dannelse av kvalitets- og stilbegrepet Scandinavian Design. Begrepet refererer til luksuriøst enkle hjemmeinnredningsprodukter preget av den abstrakte funksjonalistiske estetikken, til dels også til varer fra mekanisk og elektronisk industri. Selv om Scandinavian Design-perioden i 1970-årene ble avvist av den yngre designergenerasjonen, ble den en fast refereanseramme for samtlige designere i Norden. Samtidig skapte perioden en internasjonal goodwill for nordisk design som man i Skandinavia nyter godt av.

NORGE. Norske industridesignere dannet sin egen fagforening i 1955 (i dag NID Norske Industridesignere). I 1963 ble det opprettet Norsk Design Centrum med Norges Eksportråd og Norges Industriforbund som stiftere. Ved sin omfattende utstillings- og publikasjonsvirksjomhet, særlig under ledelsen av Alf Bøe, fikk sentret stor betydning for forståelsen av fagets relevans i Norge. Etter nedleggelsen i 1973 fulgte opprettelsen av Norsk Designråd. Rådet har hatt som mål a fremme bruk av design i produktutvikling, bl.a. ved å gi økonomisk støtte til førstegangsbrukere av industridesignkompetanse og ved en rekke utmerkelser som utdeling av "Merket for God Design" og "Klassikerprisen", og kåring av "Årets Designbedrift" og "Unge Talenter".

Norge fikk i 1983 en egen permanent utdanning av industridesignere, Industridesignutdanningen, med industridesigneren Thorbjørn Rygh som første professor. Utdanningen, senere Institutt for industridesign (IFID), var til å begynne med en del av Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) i Oslo, men fra høsten 1996 er det blitt et institutt innen Arkitekthøgskolen i Oslo (AHO). Det undervises i to fagdiscipliner: produktdesign, dvs. utforming av industrielt fremstilte produkter for allmen og profesjonell bruk, og offentlig design, dvs. design av produkter og systemer som er en integrert del av ute- eller innemiljø. Noe mindre omfattende og annerledes orienterte designutdanninger finnes ved NTNU i Tronheim (Institutt for produktdesign) og ved Høgskolen i Akershus (Avdeling for formgiving og produktdesign i Blaker).


LITTERATUR:

D. Aubry, T. Vavik. Produktdesign. Oslo 1992;
A. Bøe. "industridesign." I Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, bd. 6, 237-239, Kunnskapsforlaget, Oslo 1983.
A. Bøe. "Kunstindustri og industridesign etter 1940." I Norges kunsthistorie, bd. 7, s.421-466, Oslo 1983;
T. Hauffe. Design. Oslo 1996;
J. Heskett. Industrial Design. London 1984;
J. Lubbock. The Tyranny of Taste: The Politics of Architecture and Design in Britain 1550-1960. New Haven and London 1995;
J. Michl."Om status, konkurranse, funksjonalisme og industri." 1988
- - - - - - "Norwegian design: The institutional background. " (1996)
- - - - - - "Å se design som redesign." [kortversjon] (2001)
- - - - - - "Å se design som redesign." [langversjon] (2001)
- - - - - - "Kan begrensninger av kunstnerens frihet være en del av kunsten?" (2002)
- - - - - - "Bakom ordet design." (2004)
- - - - - - "Without a godlike designer no designerlike god." (2006)
- - - - - - "The case against the modernist apartheid regime in design education." (2007)
F. Wildhagen. Norge i form. Oslo 1988;
J. Woodham. Twentieth-Century Design. Oxford 1997.

SE OGSÅ:

N. Rain Noe. " [In Praise of Anonymous Industrial Design]"


Dine kritiske kommentarer er velkomne: michl.nor[at]gmail.com
Forfatterens flere artikler på norsk
Forfatterens alle online artikler om design
Linker til andre web-sider
med design-relevante online-tekster
Forfatterens arbeidssted 2016: NTNU / Norwegian University of Science and Technology, Gjøvik.
Institutt for industridesign

Tibake til begynnelsen






This page hosted by Get your own Free Home Page